Kjære pappa
Du stod opp tidlig forrige lørdag. Du likte alltid å stå opp tidlig for da fikk du mye ut av dagen. Det lærte du oss fra vi var små. Kvelden før var du hos gamle naboer og spiste lutefisk, men du dro tidlig hjem for å lade opp til skitur. Sesongens aller første. Den skulle gå til Løvlia. Du hadde sjekket værmelding, noe du alltid var veldig opptatt av. Snøen hadde lagt seg, skiene var smurte, sekken var pakket, mammas hjemmestrikkede lue lå fremme. Ute var det kaldt. På veien ringte du til Jørgen. Du ville fortelle ham at du skulle gå sesongens første skitur før ham. Du var stolt i stemmen, og sa du skulle sende melding om hvordan føret var. Noen timer senere sendte du et bilde av en vaffel og en flaske vørterøl. Det var koden for at dagens mål var nådd. Du tok på deg luen igjen, spente på skiene, og begynte på hjemturen. En time gikk. Du staket jevnt. Det sa de som gikk bak deg. Så falt du. Det så bare ut som du snublet. De prøvde å hjelpe, og ringte på hjelp. Men hjertet ditt ville ikke. Du klarte ikke å komme tilbake. Det var ikke fordi du ikke ville. Vi vet at du ville være her sammen med oss. Vi hadde så mange planer. Du var så glad i livet. Du var så glad i oss. Derfor klarer vi ikke å forstå at du ble tatt fra oss. Det eneste vi kan finne trøst i er at du nå er sammen med mamma et sted. Vår kjære mamma som på en smertefull måte ble revet fra deg og oss for bare ni måneder siden. Hun ble bare 66. Du rakk akkurat å bli 64.
Nå sitter vi her, pappa. Helt alene. Men selv om vi er alene så vet vi at du er her - inni oss. Du vil alltid være en del av den vi er. Vi vil alltid være barna dine, og vi vil alltid ta med oss alt det du har lært oss. Du dro oss med fra vi var små. Ut i naturen. Ut på eventyr. Når er vi fremme, spurte vi? Rett rundt svingen, sa du. Det var ikke alltid sant, men hvis vi ble slitne så bar du oss. Det visste vi. Du var der alltid, selv om du ikke alltid svarte. Det var fordi du var litt i din egen verden. Spesielt når du leste avisen. Dagsrevyen var også hellig. Den måtte du se. Men ellers så gjorde du bare som alle ba deg. Du kjørte, du hentet, du smurte matpakker, du smurte ski, du hjalp med lekser, du leste på sengen – noen ganger var det skummelt – som onkel Toms hytte – og historier fra bibelen om Daniel i løvehulen og kjempen Goliat og David. Du syns det var litt gøy å skremme, så mamma måtte trøste. ”Nei, Helge nå må du gi deg”, sa mamma. Da lo du litt. Vi lo ofte litt av deg også. Spesielt da du glemte tre kasser med jordbær på taket som forsvant på et blunk i en sving. Eller den gangen da du ble sendt i butikken av mamma. Du skulle handle til et selskap og hadde fått med lapp. Da du kom hjem var alt feil. Mamma kunne ikke begripe det – helt til du viste frem lappen. Det var en gammel du hadde funnet i jakkelommen. Vi lo også da du satt igjen dine egne briller i stativet i butikken der du skulle prøve et nytt par – og da du fornøyd klippet det nye kredittkortet i to, i tro om at det var det gamle. Mamma klaget ofte over klister i bilen. Det var forbudt å ha skiene andre steder enn på taket. Hun klaget over at du ikke lukket skapdørene og gikk inn med sko. Hun klaget over at du var for lenge borte når du var på skitur. Noen ganger klaget hun over at du spiste maten så fort at du ikke rakk å smake. Hun passet på at du hadde nok klær på deg. Hun passet på at alt var rent. Så en dag ble livet snudd på hodet. Du måtte passe på mamma. Du måtte passe på at hun fikk de medisinene hun trengte. Du måtte passe på at legene gjorde en bra jobb. Du gjorde alt for mamma. Du var hos henne. Du pleide henne. Du matet henne. Du holdt henne. Du trøstet henne. Helt til hun forlot oss. Da gråt du. Men du holdt allikevel motet oppe. Du brukte din styrke til å trøste oss. Du sa at det kom til å bli bedre. Du sa at livet gikk videre. Og det gjorde det.
Ja, livet gikk videre – og vi levde det sammen. Vi syklet, vi padlet, dro på fjellet, dro på sjøen. Vi lo, vi gråt, vi snakket om livet. Du reiste helt til Amerika for å møte Kjersti og bli en del av livet hennes. Du elsket New York, og fortalte om det til alle da du kom hjem. Du elsket også å konkurrere med Eirik og Jørgen. De slo deg, men ikke i alt. Du padlet fortere enn Jørgen. Det fikk du fortalt så ofte det lot seg gjøre. Du inviterte venner på fest og familien på middag – og ikke minst så var du verdens beste farfar. Du trillet Aslak flere mil i trillebår hvis han ville. Du tok ham med på skøyter, og lærte ham Kupperns sving på armen. Du lagde middag, du hentet på skolen, du hadde ham på overnatting, du leste for ham, du lekte med ham – ja, du lot ham gjøre nesten alt han ville. Ikke rart at Aslak elsket farfar.
Men det er ikke bare familien som har vært glad i deg og satt pris på dine enestående verdier. Som forretningsmann fremstod du som analytisk og grundig – og med et solid moralsk fundament. Grådighetskuturen i næringslivet hadde du lite til overs for og dersom du mente at folk ble urettferdig behandlet trakk du deg heller ut av prosjekter – enn å mele egen kake. Samtidig var du ujålete. Du var lite opptatt av staffasje og likte aldri å skryte av deg selv. Helt fram til du forlot oss var din kompetanse høyt etterspurt. Din evne til å vekke tillit gjorde deg til en viktig støttespiller for din siste arbeidsgiver Daimyo. Flere ganger hørte vi de si hvor mye de verdsatte ”den sindige sørlendingen” i jobben som kontraktsforhandler med politikere, som kanskje var skeptiske til den typiske businessmannen i Armanidress og BMW.
Ja, din sindighet fikk du nok med deg fra oppveksten hjemme i Kristiansand. Farmor og farfar hadde fem barn, og du snakket ofte om dine søsken, som betydde mye for deg. Du fortalte om hvordan dere måtte dele på maten; at det var tøft å vokse opp etter krigen. Det var kanskje derfor du alltid spiste skalken på brødet, og syns det var nok med bare en ostebit på brødskiven.
I 1968, da du begynte å bli voksen, reiste du til Gøteborg og tok ingeniøreksamen. I 1972 tok du bedriftsøkonomi på BI. Din første ordentlige jobb fikk du i 1973. Det var som systemkonsulent på Elkem, Christiania Spigerverk. På kveldstid underviste du på BI om Logistikk og Innkjøp. Så var du seks år i Solberg og Andersen og to år i Sigdalgruppen, før du startet som konsulent i PA Consulting i 1988. I 1996 ble du daglig leder i Sigernes før du i 1999 begynte som konsulent i STRADEC. I 2004 bestemte du deg for å starte ditt eget konsulentfirma. Mamma syns det var litt for vågalt av deg, men du beviste fort at hun ikke hadde noe grunn til det. Oppdragene kom jevnlig. De siste månedene pendlet du mye til Bodø. Du plukket ofte opp din gode kollega Håvard Engseth i Sandvika og så kjørte dere sammen til møter. Nå holdt dere på med et prosjekt for miljøvennlig energi. Håvard sendte oss en mail for noen dager siden og kunne fortelle at du hadde vært langt mer enn en kollega for ham. Du var en lett samtalepartner, syns han. Dere to hadde hatt lange, fine diskusjoner om liv og død, om glede og sorg på bilturene sammen. Du hadde gitt mye av seg selv og delt av dine livserfaringer. Mandag morgen skulle dere igjen ha møttes på Gardermoen.
Det var også en annen side ved deg, pappa, som vi ikke hadde så mye kjennskap til. Du var nok litt skuffet for at vi ikke delte din tro, men vi prøvde å akseptere våre ulike ståsteder, selv om det til tider førte til diskusjoner. Du var svært sikker i din kristne tro. Du deltok i en bibelgruppe, og dere møttes en gang i måneden i nesten 20 år. Da mamma døde i februar ville du gjerne at det skulle stå ”på gjensyn” på graven. Du var sikker på at dere ville møtes igjen i himmelen, og av den grunn var du aldri redd for å dø. Det fortalte du oss mange ganger.
Du rakk aldri å tenke på døden, pappa. Men du var i ditt rette element. Du døde på riktig sted, på riktig måte, men til feil tid. Vi vil alltid savne deg.
