Til mamma fra Kjersti

Mamma

Du sa jeg var flink. Du sa jeg var fin. Du sa jeg kunne, hvis jeg bare ville.
Men du sa jeg ikke fikk komme hjem sent. Du sa du var redd, og jeg lot deg streve.
Jeg klagde og sa du ikke forstod hvor hardt det er å leve.

Du pyntet meg og krøllet håret. Jeg ville gå i bukser, men du sydde skjørt og bluser. Jeg gråt da bunaden kom frem. Du sa jeg ikke hadde noe valg. Jeg raste og sa du var slem.
Du sa jeg var musikalsk. Du sa at bare jeg var tålmodig. Jeg spilte og spilte, men ble aldri god. Du sa det var fordi jeg ikke hadde tro. Jeg gråt, og sa du ikke forstod.

Du ga meg styrke. Du ga meg håp. Du sa jeg var flinkere enn de fleste. Du ga deg ikke, og sa bare les mer, så skal du bli god i det meste.
Jeg skuffet deg ofte, du sa ikke vær lei – husk det viktigste er å være grei.

Du gikk alltid bakerst. Du passet på. Mens alle de andre løp.
Du skyndet deg hjem og satte på ovnen og sa nå blir det godt å få. Det duftet av boller. Det duftet av pai. Det duftet av deilige retter.
Du sa vi fikk lov. Du sa: vi skal vi kose oss nå. Så strikket du mens vi sov.

Du lærte meg seier. Du lærte meg tap. Du lærte meg sorg og bot. Du lærte meg kjærlighet. Du lærte meg omsorg. Du lærte meg ansvar og mot.
Du sa jeg kom til å takke deg – en dag når jeg ble stor. Du sa man tukter dem man elsker. Det tok litt tid før jeg forstod - at du sa det fordi du var en god mor.

Du sa du var syk. Jeg nektet å tro det. Jeg tenkte det går sikkert bra. Det gjør det jo alltid – du sa det selv, men denne gangen bar nag. Du sa det var smerter. Du klagde ikke. Du sa det går sikkert bra. Du hadde et håp som aldri visnet. Jeg trodde på alt du sa.

De sa: hun kan fremdeles høre, men hun kan ikke snakke mer. Jeg strøk deg på håret og holdt din hånd, og sa at alt skal gå bra. De sa det var over. Du lå helt stille. Jeg gråt og kysset ditt kinn.
Men selv om du nå ikke er her mer, så finnes du i mitt sinn.
For alt det du sa vil aldri forsvinne – det er lagt i et skrin og gjemt her inne.